Norsk Buhund og avl

11.07.2020

Ofte tenker jeg at å drive oppdrett med en rase som har så få individer som buhunden, er et prosjekt som koster for mye, som tar mye tid, som gir meg mange grå hår og gjør meg til tider ganske frustrert. Hovedgrunnen til frustrasjonen er folk som egentlig skal forvalte rasen (altså oppdrettere), og folk som skal være forbilder for god avl, som skal følge egen ras og avlsretningslinjer. Om ikke annet følge NKKs etiske retningslinjer for avl. 

Men når disse forvalterne av rasen bedriver sterk innavl kun for å lage valper som vinner utstillinger, og for salg, som bruker hannhunder så mange ganger at de kan betegnes som avlsmatadorer, som avler på øyesykdommer, dårlig index og ellers utfører kombinasjoner som potensielt kan gi sykdom - så får jeg mest lyst til å grine. Og ettersom endel av disse høye innavlsgradene mm skyldes avl gjort av folk i styre og stell, så lurer jeg på hvordan vi som er veldig opptatt av genetisk variasjon, skal komme i mål.

Det er ikke lov å kritisere styret, da blir man stengt ute. Eller tilogmed når man ikke kritiserer styret, men snakker om avl på generelt nivå, så blir man stengt ute fordi noen i gjengen føler seg truffet. Når man ikke vil avle på denne måten, ikke får lov å komme kritikk, og i tillegg blir skrevet om i negative ordlag på klubbens side, da blir man ganske motløs. 

Noe av det første jeg fikk høre da jeg begynte med rasen, faktisk av flere ulike personer (ingen i styret selvfølgelig), var at sorte buhunder var urene, og ikke måtte blandes inn i avl av blakke. Man skulle holde de blakke linjene "rene". Hvorfor får jeg en gryende følelse av holocaust og tanken bak hele andre verdenskrig... I en rase som er så fåtallig, er det dumskap og uvitenhet om genetikk & bevaring, å påstå noe slikt. Bare å gå rundt med disse tankene er faktisk ganske farlig. La oss si at sorte buhunder utgjør 30 % av bestanden. Av 1000 hunder er det faktisk 300 hunder. Som, ifølge endel i miljøet, ikke skal brukes i avl - helst ikke i det hele tatt, men iallefall ikke med en blakk. Hva så om disse sorte hundene er friske, flotte og snille. Hva så om at en kombinasjon med en sort gir under 1 i innavlsgrad. Hvordan kan man med god samvittighet tenke sånn!? Da har man gått glipp av noe av det viktigste innen bevaring. Nemlig mangfold.

På en rase som buhunden, kan man ikke se på flotte titler og utstillingsresultater. Slik mange gjør og har gjort. Klart er det moro å ha en vakker hund som alltid vinner! Men skal det være avlskriteriet? Har den fristatus på hoftene og er øyelyst, så går de i avl. Gjerne mange ganger! For mange titler og frie hofter er jo ensbetydende med bra avlshund, sant? Hvem bryr seg om at bikkja har lav hd index eller flere anmerkninger på øynene. Buhundklubben sier jo det er greit, så. Også tar vi jo bare å fjerner hunden fra hannhundlista og fortsetter å avle på den etterpå, på tross av at klubben sier max fire kull per hanne (eller max 25 valper). Ingen som ser det da! Dette ser vi dessverre igjen og igjen på rasen, og det er dessverre ikke nye, uerfarne eller bakgårdsoppdrettere som sørger for denne type avl. Det er også blant vårt eget raseråd. og blant oppdrettere som har drevet lenge. De som skal forvalte rasen.

Samtidig går samme avlsråd ut i offentligheten og advarer folk å kjøpe fra oppdrettere som avler på C hofter. Selv om de sjøl kombinerer hunder hvor begge har øyesykdommer. Det ene forklares som invadiliserende for hunden. Det andre forklares som "å følge raseklubbens råd for avl". 

Dersom en ser på indexen på overraskende mange A og B hunder (som er fri), er de ofte under 100. For de som er ukjent med index: 100 regnes som rasens gjennomsnitt HD status. Er tallet lavere enn 100 er altså hundens genetikk for HD dårligere enn gjennomsnittet for rasen. Er tallet over 100 er alrså hundens genetikk for HD bedre enn gjennomsnittet. Tanken er at en hund med lav index bør pares med en hund med høy index. Det beste er selvfølgelig at de begge har en høy index. Utrolig mange kombinasjoner har altså en samlet index på knapt 175. Selv om begge foreldrenes hoftestatus er fri. Ser man da på avkom, barnebarn, oldebarn, er det også en økning på C hofter. Hva kan man ta ut av dette? Betyr det at index likevel kan benyttes på rasen og i avlen, selv om klubben selv mener index er bare tull og ikke verdt å se på? Mener de dette fordi de også har sett at deres kjære avlsdyr faktisk har ganske dårlig index på tross av den frie HD statusen? Jo mer som avdekkes, jo sterkere blir min antakelse om at styret har sterk egeninteresse i alt som blir sagt og gjort, bestemt og valgt. Om det gagner rasen eller ikke virker ofte uvesentlig.

Klubben har mye å arbeide med. De bør først vurdere å skifte ut alle de som har sittet mer enn 2 år, og slippe til nye krefter som brenner for rasen. Deretter bør de innføre en registreringsnekt etter at avlsdyr har fått mer enn 15 valper. I tilleg bør de la C hofter bli godkjent for avl, med et krav om at minst 70% av valpene må HD røntges før man får ha et nytt kull. Høyeste tillate innavlsprosent for å få registrert valper bør bli 3%. Ikke 6, som tilsvarer søskenbarn. Anbefalingene for øyesykdommer bør bli mye strengere, dit at to hunder med like eller ulike anmerkninger ikke kan kombineres. Og at generelle anmerkninger skal i avl brukes med stor forsiktighet. Så burde utstillingskravet fjernes. Senere, når buhunden ikke lenger har et stort problem med innavl, kan utstillingskrav innføres igjen. Man ønsker jo at bare rasetypiske hunder skal gå i avl. Endel av eksteriøret handler tross alt om at hunden skal kunne fungere fysisk. Som feks god pels, for nordisk klima. Eller gode vinkler og godt anlagt skulder for å kunne bevege seg uanstrengt i skogen. Ikke for store ører slik at de får problemer med regn og snø i ørene. Men av alt man skal ta hensyn til i avl, er eksteriøret det enkleste å endre på. Oppdrettere som innavler kaller det linjeavl, og gjør det for at hundene skal bli så typelike som mulig. Da får de fine titiler og vinner masse. Ved å innføre krav om lav innavlsgrad, ta bort utstillingskrav og innføre C hofter i avl, vil man på sikt få ned mange problemer buhunden har. 

 Noen vil kanskje reagere på det som blir skrevet, spesielt siden jeg er ganske kritisk til vårt styre/raseråd/avlsråd. Men hva er det p reagere på, dersom det jeg skriver ikke stemmer? Hvorfor lar man seg da provosere? Om jeg ikke har rett i noe av det jeg skriver, ikke pirker borti noe ømfintlig hos noen.. hvorfor reageres det så sterkt? Jeg mener det bør mye mer åpenhet til i vår klubb, og at man må tørre å være kritisk, og tåle å få kritikk. Det er rimelig enkelt å finne alt dette jeg skriver om, på dogweb. Og jeg kan godt peke i hvilken retning. 
Når det er sagt, jeg synes styret vårt gjør også mange bra ting for klubbmedlemmer og for rasen vår. Vi på kennelen oppfordrer våre kjøpere til å melde seg inn, og vi betaler til og med det første året med medlemskap for alle våre kjøpere. Vi har hittil kun hatt kull som følger raseklubbens råd for avl. Så det er heller ikke grunnen til min frustrasjon. Men vi begynner å bli ganske mange som er uenig med endel avl som blir gjort, og hvordan endel saker håndteres av styret. Da må det være lov å si ifra.

"Det har vi ikke prøvd før, så det klarer vi sikkert".